“Michael liker personvern”

Jeg tror jeg står ganske alene om å mene at Web generelt utvikler seg for raskt. For nesten hver dag som går kan vi lese om gründeren Mark Zuckerberg sine nye fantastiske idèer for sosiale medier og generell kommunikasjon over internett med Facebook. Mobile plattformer blir mer og mer aktuelt, vi ser til og med at musikkavspillerne våre begynner å importere data fra eksterne kilder som Facebook. Er dette bare fryd og gammen, eller må vi begynne å sakke litt ned på hvor fort utviklingen av Web egentlig går?

Å forestille seg Internett som en stor sandkasse pleide å være en grei analogi. Ingen eier, ingen avgift og ingen direkte begrensninger. Men denne måten å forestille seg Internett på mener jeg har begynt å falle bort. Web-utviklere får stadig nye verktøy å leke seg med, ny teknologi som åpner for helt nye muligheter. Dette ser man spesielt godt med webapplikasjoner som Facebook, Google Wave, Twitter også videre …

Facebook: Social Graph & Connect

Overraskelsen for meg kom først når jeg så presentasjonen og demonstrasjonen av Facebook sin nye plattform på f8 konferansen. For knappe 3 år siden lanserte Zuckerberg og hans “utviklerteam” Facebook Connect, du har etter all sannsynlighet vært borti konseptet. Facebook Connect lot tredjeparts applikasjoner, være seg Web, Cloud eller Desktop, hente informasjon fra din Facebook profil dersom du aksepterte vilkårene. Dette gjorde at registrering av brukerprofiler og kommentarer på blogger eller andre nettpublikasjoner gikk som en drøm.

Facebook Connect var underlagt èn meget streng regel for utviklerne som tok plattformen til nytte:  All data som var hentet fra Facebook kunne ikke være lagret på en ekstern brukerdatabase i mer enn 24 timer. Grunnet personvern og sikkerhet. Denne paragrafen ble slettet i det SocialGraph – et nytt konsept av Facebook – ble lansert på f8.

SocialGraph er et konsept som bygger på at Facebook samler informasjon fra alle nettsider som velger å implementere en liten kodesnutt. Denne kodesnutten åpner en dør mellom den aktuelle nettsiden og Facebook. For å spore litt av nerde-språket kan man si at man får en -knapp ved siden av artikler, YouTube videoer, Spotify sanger, Google Maps/Kart, restaurant oversikter og mye, mye mer.

Forskjellen fra -knappen er kanskje ikke like stor som man skulle tro. Men med Liker-knappen blir en direkte oppkobling mot Facebook sine databaser gjort, slik at det du ‘liker’ automatisk havner i strømmen, eller ‘feeden’ om du vil. Og hva er så galt med dette kan man jo spørre seg.

Hovedpoenget bak sosiale medier er strengt tatt å opprette en dialog med hverandre over nett, komme i kontakt med hverandre.  Facebook har eksplodert i antall brukere verden over, mennesker som ønsker å opprette kontakt med gamle klassekamerater, familie eller kollager på en rask og enkel måte. Jeg frykter at alt for mange velger å kaste seg på nye bølger innenfor teknologi før de virkelig har forstått hva det innebærer. Det er bare et spørsmål om tid før VG, Dagbladet og andre publikasjoner implementerer SocialGraph og brukermassen følger etter ved å klikke på noe så enkelt som en ‘liker’-knapp, uten å tenke over hva slags informasjon som blir lagt igjen hos publikasjonen som holder på funksjonen.

Personvern mister mer og mer oppmerksomhet ettersom det blir enklere og enklere å komme i kontakt og skape sin egen identitet på Internett. Når vi først har slippet ånden ut av glasset er det ingen vei tilbake. I dette tilfellet er SocialGraph ånden, og jeg mener vi bør trå litt mer varsomt.

Google: Mer enn bare søkeresultater?

Det er vanskelig å forestille seg Internett uten en søkemotor, praktisk talt umulig. Dog er det et fenomen jeg stadig vekk forekommer når jeg gjør visse søk. La oss ta noen eksempeler:

Klart det er praktisk å kunne få resultatet av det du leter etter før du i det hele tatt har klikket på en eneste lenke, men er dette egentlig en god utvikling? Majoriteten av netttjenester baserer inntekten sin på reklame og annonser, er det ikke litt skummelt å se at Google indekserer innhold fra nettstedet ditt slik at klienten/sluttbrukeren ikke lenger trenger å besøke ditt nettsted for å hente ut relevant informasjon?

Hvis vi forstørrer disse eksemplene enda mer ser vi at behovet for enkelte nettsteder ikke lenger er nødvendig. Vi trenger tydeligvis ikke lenger å besøke et dusin publikasjoner for å filtrere ut informasjon. Gigantselskaper som Google vil etter all sannsynlighet ta over denne jobben med tiden som kommer.

Facebook og Google har fått tak i de største spadene i sandkassen, hva skjer nå?

Oppdatering:

The New York Times har klart å kartlegge alle personvernsinnstillingene til Facebook. All kudos til redaksjonen bak NYT, dette kan ikke ha vært lett:

Litt for lite for deg? Klikk her for å lese hele artikkelen som ble publisert 12/05, 2010.

Brad Sucks er verdens største selvmotsigelse

bsucks

Det såkalte “one-man-bandet” Brad Sucks består av Brad Turcotte, en 33 år gammel mann fra Canada som jobber med det han elsker mest; musikk. Men Brad Sucks er ikke som vanlige band, en av visjonene til Brad var å kunne skape gratis musikk, uten noen copyright-restriksjoner og gjøre musikken tilgjengelig for alle. Dette er et fenomen man ser sjeldent, og går under navnet “open source music” eller “musikk med åpen kildekode”.

Mange setter spørsmålstegn ved hvordan det er mulig å leve på gratis musikk, hvor ligger pengene? Ved å gi ut musikken sin gratis har Brad klart å spre kunstverket sitt over hele verden, dette har gjort musikken hans godt kjent blant profilerte bloggere, journalister og andre som er opptatt av hvordan man kan spre musikken sin uten å måtte gå gjennom platebransjen. Antall tilhengere har økt og Brad har satt opp en nettbutikk som selger t-skjorter, CD-er og album-cover.

Et stjerneeksempel på hvordan man kan oppnå suksess uten å kreve penger samtidig som man gjør det man elsker. Under kan du høre på mine personlig favoritter.

Brad Sucks – Never Get Out

Last ned albumene til Brad Sucks.